• Historikk
• Hvorfor sortere avfall?
• Hva kan vi som forbruker gjøre?
• Avfallsmengder og gjenvinningsmål i IVAR-regionen
• Kildesortering
• Behandling av gjenvinnbart avfall i IVAR-regionen
• Hogstad komposteringsanlegg
• Sele avfallsplass
• Forus Energigjenvinning
• Litteraturliste

Historikk

Den kommunale renovasjon der det offentlige tar ansvar og har kontroll med innsamling, transport og deponering av avfallet vårt er egentlig et ganske nytt fenomen i Jær-regionen. Faktisk må vi ikke lenger tilbake enn til 1950- og 60-tallet for å finne den spede begynnelse i noen kommuner. I 1950-årene innførte kommunene Stavanger og Sandnes offentlig, organisert innsamling og deponering av fast avfall. De andre Jærkommunene kom ikke på banen før på 1960-tallet.

Tanken om kommunalt renholdsverk er imidlertid av betydelig eldre dato. Allerede i 1909 ble temaet tatt opp i bystyret i Stavanger, men det skulle likevel ta mange år før offentlig renovasjon ble satt ut i livet.

Hva gjorde folk med avfallet sitt før kommunal renovasjon ble et faktum?  Avfall ble jo produsert den gangen også. I byene hadde folk ofte plassert store betongkasser med jernlokk i bakgården der avfallet ble kastet. Nederst var det en luke der avfallet kunne tas ut med spade. Når betongkassen var full, var det bare å ringe til en privat avfallsaktør som deretter hentet avfallet. Dette systemet var både uhygienisk og plagsomt på grunn av rotter.

I tillegg var det «sydremenner» som kom og hentet «sydrå», som det ble kalt. «Sydra» er det samme som matavfall, og den ble lagt i egne «sydredunker». Mange bønder så på dette som en betydningsfull ressurs til grisemat.
 
Da kommunen kom inn i bildet og overtok renovasjonsansvaret, ble det opprettet kommunale avfallsplasser rundt omkring. Lokalisering av slike plasser ble ofte valgt ut fra hensynet til korte transportavstander. Det finnes mange «glemte» og forlatte avfallsplasser rundt om i distriktet. Mange passerer daglig slike avfallsplasser uten den fjerneste anelse om hva som skjuler seg rett under føttene deres. Dette skyldes ofte at slike gamle avfallsplasser er beplantet.

Mange av disse fyllplassene var ikke uten problemer den gangen de var i full bruk. Folk i nabolaget klaget over forurensning utenfor fyllområdene, lukt og ikke minst over et vedvarende måkeskrik. I store flokker fulgte de glupske fuglene hver eneste tømming på leting etter mat.
Problemer med å finne nye, egnede områder til deponering av avfall i Stavangerområdet ble stadig vanskeligere. I 1965 ble derfor komposteringsanlegg og avfallsforbrenningsanlegg et stort diskusjonstema. I 1967 gjorde faktisk bystyret i Stavanger vedtak om å bygge et avfallsforbrenningsanlegg, dimensjonert slik at det også kunne benyttes av de nabokommuner som måtte ønske det. Aktuell plassering var Jåttavågen og Forus. Det oppstod heftige debatter og store protester fra befolkningen.

I årene som fulgte ble mange alternative avfallsbehandlingsmetoder vurdert. Diskusjonen og debatten endte til slutt opp med etablering av en fyllplass på Sele i 1982. Fyllplassområdet på 800 dekar bestod tidligere av myr og våtmark, dels med fritt vannspeil. Avtalen med grunneierne er at området skal tilbakeleveres disse som fullverdig, dyrket mark etter bruk. 

Etter etablering av Sele avfallsplass ble det også gjort studier for å etablere et avfallsforbrenningsanlegg kombinert med energigjenvinning. Ideen var å utnytte varmen fra forbrenningsanlegget i et såkalt fjernvarmenett. Teknikken innebærer at vann blir varmet opp og sendt i rør til oppvarming av bygninger i nærheten. Denne ideen ble imidlertid ikke realisert den gangen.  

90- årene har på mange måter vært avfallets tiår. Kildesortering og gjenvinning kom for fullt inn som sentrale begreper i avfallsforvaltningen. Fra å se på avfall som et søppelproblem, ser vi nå på avfall som en ressurs og gir det verdi. 

Relatert lysark:


Åpne l Skriv ut