|
Drikkevannskilder i NorgeDrikkevann kan hentes både fra overflatevann- og grunnvannsforekomster. Vann som samler seg i bekker, elver, tjern og innsjøer kalles med et fellesbegrep for overflatevann. Grunnvann er vann som fyller hulrom i grunnen. Når det regner, vil vannet filtreres ned i jorden og videre ned i løsmasser som sand, grus og stein. Herfra vil det sakte vandre mot det laveste punktet i terrenget, og til slutt bli en del av vannet i bekker, elver, tjern, innsjøer og havet. Det er altså en sammenheng mellom grunnvannsnivået og mengden vann som er i vassdragene. Vann som finner veien via sprekker i fjellet kalles også for grunnvann. Både overflatevann og grunnvann kan være gode drikkevannskilder dersom det ikke er forurenset av f.eks. industri, landbruk eller kloakk i nedbørfeltet. Nedbørfeltet er hele det området som grenser til vannkilden. Nedbørfeltet kan gjerne sammenlignes med en trakt som samler nedbør og fører vannet ned i en tut. Kanten på trakten utgjøres av høydedragene i landskapet, mens tuten er elver og sjøer, grunnvann og i hav. I innsjøer er det generelt sett viktig at vannet hentes fra de dypere vannlag, under det som kalles for temperatursprangsjiktet eller termoklinen på fagspråket. Du kan tenke deg at innsjøen er delt i tre lag: 1. Overflatelag Om sommeren er overflatelaget varmt, gjerne rundt 20 °C. Temperatursprangsjiktet har fått sitt navn fordi temperaturen synker svært raskt i dette laget. Plutselig, ved et visst dyp, vil temperaturen stabilisere seg. Dette laget kalles for dypvannslaget. Her er ofte temperaturen 4 °C. Vannet har sin største tetthet og veier derfor mest ved denne temperaturen. Slikt vann vil derfor ligge stabilt nede i dypet hele sommeren og vinteren igjennom. Det unike med denne lagdelingen i drikkevannssammenheng er at disse lagene generelt sett ikke blandes i sommerhalvåret. Når en innsjø forurenses enten via nedbøren eller via bekker, elver og tilsig, vil forurensningene tilføres overflatelaget og ligge og holde seg i dette laget. Temperatursprangsjiktet virker til vanlig som en effektiv barriere mot disse forurensningene. Bare når vannmassene sirkulerer hver vår og høst på grunn av I grunne innsjøer mangler vanligvis denne lagdelingen. Slike vann er dårligere sikret mot eventuelle forurensninger. Vannet har mindre oppholdstid, og det lave volumet fører til at forurensninger i mindre grad tynnes ut. Grunne innsjøer, tjern og dammer betraktes derfor generelt som mindre gunstige drikkevannskilder enn store, dype innsjøer. Når grunnvann skal brukes som drikkevannskilde, må en bore etter vannet i løsmassene og pumpe det opp. Slikt grunnvann er ofte av god kvalitet. Sanden og grusen virker som et rensefilter mot ulike forurensninger som bakterier, sur nedbør, tungmetaller m.m. Grunnvann som finnes i sprekkdannelser i fjellet, er i mange tilfeller ikke av så god kvalitet som grunnvann i løsmasser. Dette fordi det drenerer fortere og i mindre grad får tid til å bli renset. I Norge har vi liten erfaring med å bruke grunnvann som drikkevann. Drikkevannet som vi får fra IVAR, kommer fra innsjøer og er såkalt overflatevann. Det finnes også en god del grunnvannsforekomster på Jæren, men disse er for små til at alle i IVAR-regionen skal kunne få nok vann fra et eller noen få grunnvannsanlegg. Dersom grunnvann alene skal kunne dekke vannbehovet i IVAR-regionen, må det etableres et stort antall grunnvannsanlegg både nært og langt fra byområdene. Dette vil medføre et omfattende transportsystem. I tillegg må det tas i betraktning at rundt de store grunnvannsreservoarene har vi store landbruksområder med fare for utvasking av sprøytemidler, tarmbakterier og næringsstoffer som kan blandes i grunnvannet. Arbeidet med å kartlegge grunnvannsreservoarene på Jæren er ikke ferdig. Nylig ble det oppdaget noen unike grunnvannslag i Hå kommune som man ikke har sett maken til ellers her i landet. Ved en undersøkelse boret man seg 126 meter ned i jorden og «200.000 år tilbake i tiden» for å få mer kunnskaper om Jærens jordhistorie. På veien ned i dypet støtte boret på to interessante vannførende lag. Det ene grunnvannsmagasinet lå 3-12 meter under overflaten mens det største laget lå hele 40 til 80 meter under bakken. Det utrolige er at disse to magasinene ikke har noen som helst forbindelse med hverandre. De ligger oppå hverandre, men holdes atskilt av et lag som ikke er gjennomtrengelig for vann. Det underste laget er fritt for landbruksforurensninger og salt fra havet. Slikt grunnvann kan være aktuelt å bruke som drikkevann når man skal forsyne mindre tettsteder i kommunene eller som reservevannkilder. Skriv ut alle lysark relatert til Drikkevannskilder i Norge Utskriftsvennlig versjon |
